When the shit comes down, you better be ready

Det lakker og lir mot vår, og vips! er det kun 12 uker igjen til et av årets store treningsmål.

Man blir god på det man trener på, og derfor er treninsgplanen en god miks av svømming, sykling og løping. Litt for lite av det siste etter min smak, men noe av poenget er nettopp å trene på det som ikke er så trygt, enkelt og greit. Derfor har jeg minst to ukentlige økter i det våte element, og jaggu om ikke farta begynner å komme seg. Jeg er forsiktig optimist.

Men så handler ikke triathlon om tre enkeltvise grener, men å lykkes å sette de sammen i en kontinium av aktivitet. Det er enklere sagt enn gjort. Overgang fra svømming til sykling innebærer å komme seg fra ett element til et annet, fra horisontal til noe mer vertikal stilling, fra våtdrakt til sykkelsko, og det i en fart! Det verste er for min del å finne balansen; opp fra vannet er hodet og balansen på en snurr, og det er ikke barebare å sette en for foran den andre da, for ikke å snakke om å skrelle av seg en åletrang catsuite i samme slengen.

Men den overgangen som er den mest selsomme, er fra sykkel til løp. Fra sittende til stående, fra rundtråkk til steg. Slike overganger må øves på, i såkalte brick-sessions. I går hadde jeg sesongens første sådanne.

På planen sto 2.5 time sykling og 20 minutter løp. Til tross for at jeg var tidlig ute, lot regnet ikke vente på seg og etter en liten time bøttet det ned. Med regn kommer ofte vind, og det ble en kald og våt affære . De sirlig innpakkede godbitene jeg porsjonerte ut hver 30.-40. minutt ble til slutt revet opp med tennene, og iskalde kjever jobbet på høygir. Etter inspirasjon fra lettbente Janicke valgte jeg å teste ut Nugatti-tuber fremfor energi-gel. Sjokoladepålegget gjør susen det, men den lille skrukorken ble jaggu en stri oppgave med frosne fingre. Av med korken på forhånd altså.

Magen min takler ikke hva som helst. Nutrilett inneholder stort sett det samme som andre barer men smaker ikke høgg.  Den ble dessverre litt for hard og vanskelig å tygge.  Nugatti derimot stivnet ikke i det kalde april-været.

Fordelen med sykkel er at man kan dekke relativt store områder på kort tid. Igår rakk jeg innom tre fylker og 5 (?) kommuner. Dessuten er syklister som båtfolk, alle hilser på hverandre. Der har løpere noe å lære. Løft blikket, smil og si hei! Vi er alle på samme lag.
Men det blir mistrøstig å sykle milevis alene i regnet. Grå, gjørmete åkre og hullete veibane (fy skamme seg Østfold!). Jeg endte opp med å snakke høyt med meg selv; en fin miks av positivt selvsnakk og banning og sverting over hvor følelsesløse tær man egentlig kan få, før de detter av. Var det dessuten ingen som hadde kommet på vindusviskere til solbriller?

Vel hjemme måtte jeg ta meg tid til et skift. Føttene var numne og kalde, men et lite minutt på varmekablene på badet gjorde underverker. Så var det bare å snøre løpeskoene på og erfare noe av det mest selsomme min kropp kan by på: bikelegs.
Det er som om bena kommer i en slags identitetskrise og sender gjentatte signaler om at det er godt med variasjon altså, men hør nå her; var vi ikke enige om rundt og rundt? For ikke å snakke om hofteleddsbøyerne som gjerne vil sitte ned i hvert steg. Så det ser sikkert like festlig ut som det føles. Etter noen kilometer går det seg til, og da er det bare tiden og veien. På planen sto det racepace, uten at jeg har en formening om hva det vil si. I Paris var det ca 4.50 min/ km. Etter sykdom, men med gjennomsnittlig 1.5- 2 mil mer i bena pr. uke enn nå. Gårsdagens resultat ble knappe 5 km med snittfart på rett over 5 min/ km. Med liktær.
Det er vel å tro på julenissen at jeg klarer den farta,  etter svømming og sykling, i 21 km. Men vet du hva? Akkurat nå tror jeg på julenissen. Og uansett, when the shit comes down, I'll be ready!