Men nå er det nå engang slik at skal min puls ligge i lavere del av intensitetsskalaer, uansett hvilken jeg velger å forholde meg til, så går det ikke akkurat fast forward. Følger man pulsen underveis i en økt som oppleves som lett, kan man få seg en liten overraskelse. Det som føltes så lett kan etter litt kjapp hoderegning være godt innenfor 'lapsskaussonen'. Der kroppen jobber såpass hardt at restitusjonen tar tid, men ikke hardt noktil at det har noe for seg i forhold til å flytte terskelen eller øke det maksimale oksygenopptaket. Dersom antall kilometer for min del skal økes, må mesteparten av de foregå i rolige takter.
Dette har jeg jo visst lenge, men å få det bekreftet hos Ingrid Kristiansen, fikk meg til å tenke på det enda mer. Jeg har lest meg opp og skjønt at ikke 'alle' er enige. Men jeg har trua. Skal jeg få til kvalitetsøktene, intervallene eller mer kontinuerlig jobbing på eller rett under terskel, og øke antall kilometer i uka, ja da er dette veien å gå. Eller jogge.
Men lett er det altså ikke, å bevege seg med håndbrekket på. Ikke la seg rive med selv om bena eller klokka ber om at det skal gå fort, fortere.
Tidlig hjem fra jobb, ut i skogen med mann og hund. Ikke noe stress, ikke noe mas. Endelig et pulsbelte som jeg kunne stole på. Kjølig, fuktig luft. Lav sol over trærne. Tåkebanker over små skogsvann. Våt grus, glatte svaberg, gjørmete stier. Løst prat, lett pust. En hund med høy, viftende hale. Skumring. Duften av vått løv. Skogens ro. For hver kilometer legges litt mer av arbeidsuka bak, og helgen rykker nærmere.
Ved bilen kan jeg konstatere at jeg, kanskje for første gang i mitt liv, virkelig har gjennomført en rolig langtur. 105 minutter med snittpuls på 73 % av maks. Absolutt ikke noe å skjemmes over!
God helg!
Ser man det ja - det går absolutt an å løpe sakte - det er bare snakk om disiplin! Tommel opp for god innsats - knallbra jobba!! :-)
SvarSlettNår vi løper konkurranser så får vi et tall som representerer vår fysiske form. Det er vel og greit det - det er jo blant annet derfor vi løper konkurranser - for å måle vår egen form. Jeg føler dog at vår fysiske form ikke bare måles ut fra tall i konkurranser men nå også måles ut fra farten vi holder på langturene. Langturene som skal være hellige - langturene hvor vi kan få subbe rundt i lusetempo, se på fuglene og nyte livet - disse har nå også blitt et mål for naboen når han/hun sitter og vurderer tallene våre i etterkant. Ikke bra! Og jeg tror derfor mye sitter i hode - langturene skal man løpe sakte ut fra egne soner og uten tanke for hva naboen sier om tempo etterpå! Amen!
Jeg har feks. fått følgende kommentar "løper du SÅ sakte på langturene dine??? Du som trener SÅ masse???". Og så fikk jeg høre om langturtempo til fru "i dette tilfellet anonym" på 5-blank.... fru anonym som forøvrig er i en helt anne liga formmessig enn meg! Selvsagt er ikke det noe stilig med slike kommentarer men jeg kan ikke velge å la meg stresse av slike tåplige utsagn! Skal det gå sport i løp fortest på langturene også nå liksom? Jeg er heller ikke fan av utsagt "løp så sagte at det er flaut å møte naboen" fordi man da sier at det å løpe sakte er flaut - hvilket det jo ikke er! Det er ene og alene SMART å løpe sakte!! Skal man få mest mulig ut av treningen man legger ned så må man trene smart, man må ha tonnevis med tålmodighet, man må erkjenne hvor på skalaen man er og jobbe ut fra det, og det nytter ikke å ta snarveier. Amen igjen ;-)
Jeg vet at du vet alt dette - jeg var bare skravlesjuk på morgenkvisten i dag, hehe ;-)
Trene smart, der har vi det! For usmart for meg er for raske langturer, ihvertfall på denne tiden av året, for harde intervaller for ofte, for mye 'lapskaus' (har definert det på din blogg;-). Og jeg blåsser i hva naboen eller noen andre måtte si eller mene, for jeg vet hva mitt mål er og mener å ha såpass god kjennskap til kroppen min at jeg vet hvordan jeg skal nå målet. Og det tar tid, Roma ble jo ikke bygget over natta. Og dessuten har jeg nå over flere år ikke overholdt dette rolig langtur-prinsippet, og heller ikke høstet de resultatene jeg mener skal være innen rekkevidde. Og da skjønner jeg såpass at dersom noe ikke funker, så skal jeg ikke fortsette i samme spor og forvente et annet resultat. Nei, da må det endring til. Og nå prøver jeg dette, og ser hva som skjer.
SvarSlettDessuten, så må jeg si at det er MYE hyggeligere å løpe sakte og faktisk ta inn naturen, selskapet, veien, kroppen, tankene, følelsene, enn å bare haste av gårde.
Men så må jeg også nevne at jeg mener at det å jogge/ løpe mye saktere enn det man har vendt seg til, er belastende på kroppen på en ny måte. Kjenner jeg blir mye tyngre i steget. Så teknikk er superviktig. Trenger jo ikke å se ut som en subbe selv om jeg 'subber'.
Enig i alt du skriver ;-) Og det tyngste, for meg, med disse rolige øktene er dette siste du skriver om at det er belastende på en annen måte og dermed oppleves disse øktene for meg som MYE tyngre enn feks en terskeløkt! I hele fjor vinter var det en mental belastning å løpe rolige økter ute og jeg følte meg nesten ribba for selvtillit etter hver øke. Det var så vondt og tungt! SÅ gikk jeg inn på Bislett og løp ukas terskeløkter - lett som en plett!!! Så for meg ble det redninga - uten noen slike raskere økter i tillegg så tror jeg at jeg hadde bukka under altså.... men det var meg! Slettes ikke sikkert at du kommer til å oppleve det like ille altså! Og at det er rolige økter som må til for at man skal nå sine mål; ja det er jeg ikke det minste i tvil om! Så bare vær tålmodig så kommer resultatene!
SlettBra Anna!
SvarSlettJeg er nok en av de få(?) som ikke sliter med å løpe med lav puls. Jeg skjemmes heller aldri, aner ikke hvorfor jeg skulle det: Jeg løper, er ute - jeg sitter ikke foran TVn helt hjernedød.
Men jeg er ikke rigid på pulsen non stop på de øktene, hvis det føles rolig og jeg ikke kjenner meg sliten etter to timer jogg - så er det rolig nok. Den regelen funker for meg.
Det jeg sliter mer med er å trene nok med litt futt, jeg er rett og slett en liten slappfisk:-)
Ha, ha, Siri, du er så langt unna en slappfisk som det går ann å bli! Løper ikke du intervaller i parken hver onsdag? Det ser ikke ut til at det mangler futt der i gården.
SlettJeg tror jge kommer til å monitorere pulsen nokså strengt i et par uker, og så går det nok over 'på følelsen' etter hvert.
Det jeg la merke til igår, og har erfart i et par uker nå (sikkert helt elementært...) er at dersom jeg starter rolig, er det også mye lettere å holde intensiteten lav ut hele økta, selv om farta øker noe. Start med høy puls= lidelse gjennom hele økta, veldig vanskelig å roe ned etter en stressa start. Man lærer så lenge man løper!
Nei nei Anna, jeg løper ikke intervaller i parken hver onsdag - jeg pisker de andre. Utrolig effektiv å flytte fokus fra sin egen pust og melkesyre - til å peppe andre. Jo hardere jeg trener, det mindre hører de andre fra meg. Det betyr at de som regel hører ganske mye fra meg:- )
SvarSlettDet er helt riktig at utgangsfarten har mye å si, profil på løypa hjelper kanskje litt også. Hvis du vet det kommer til å gå en del oppover i starten vil du kanskje holde mer igjen til du er over det verste?
Ok, så du 'burde' gå et sted å bli pisket sjøl. Løpegruppene til Ingrid til våren kanskje?
SvarSlettJa, jeg skal løpe mer intervall og kort distanse med fart - og et er fryktelig vondt alene. Så jeg er på "søken" :-) Kanskje vi ses der??
SvarSletthar også problemer med å løpe sakte nok. JEg fikk til og med beskjed om å gå oppover bakker for å ikke øke pulsen. Trening skal være oppbygende ikke nedbrytende dvs jeg skal ikke fryse og være helt ferdig etter en langtur. Samtidig tennene gnisser når ALLE løper forbi. Vi må virkelig prøve å være flinke og holde igjen. Selv om vi skemmes underveis
SvarSlettJa, følelsen av at 'alle' løper forbi er ikke så god. Men så løper jo ikke alle for samme mål, med samme forutsetninger eller begrensninger. Derfor er det finfint å løpe i skogen. Ingen ser deg, ingen bryr seg. Og ja, de turene der du kjenner deg fysisk uvel etterpå, da bruker jo kroppen laaang tid på restitusjon.
SvarSlett