Nibbeløpet- fra fjord til fjell

 I dette innlegget får bilder fortelle en stor del av historien.

Roadtrip med Marit, fra Oslo til Geiranger. 7 timer i bil. 

Ved Djupvasshytta, ikke mye som minner om juni.

Kort kveldsjogg for å riste bilturen av bena. 

Det blåser og er vel + 5 grader. Ett glass rødvin, og til sengs.

Dagen er kommet og vi har kjørt ned 15 km fra Djupvasshytta til Geiranger. Helt surrealistisk å tenke på at vi skal løpe samme vei tilbake. Langt der fremme skimtes mål, Dalsnibben.

To nervøse damer. Men vi er enige, opp til toppen skal vi!

Sola skimter frem på de oppmøtte. Turgåere, syklister, løpere og tilskuere i skjønn forening.

Selve løpet gikk stort sett som planlagt. Det er 100 meter og bom! så er det oppover, i varierende stigningsgrad. Jeg holdt meg til planen om å holde tempo under 7 min/km de første 11-12 km. Så begynte jeg å plundre med musikken; gikk noen skritt, og der var det gjort! Men det går fremover, også når jeg går, og det var ikke mange som løp forbi. Etter 2 km var det opp i 'løpefart' igjen. I de skarpeste hårnålssvingene var dilemmaet; løpe innerst og der det var bratt, eller ta yttersvingen, og måtte ta noen ekstra meter. Så kjente jeg et lite rykk i leggen og visste at om ikke lenge ville kramper være et faktum. Jeg løp på hælen, på tærne, korte skritt, lange skritt, men man kan bare utsette det uungåelige. Rett før Djupvasshytta er et av løpets to flater, og da fikk jeg litt fart på kroppen. Men de siste 5 km, der asfalt blir til grus, og du vet du har 450 høydemeter å forsere, da var det tilbake i rask gange. Med innbilte staver i hendene og en mantra i hodet, passerte jeg  sammenkrøpte løpere (og syklister) . Fatt mot, vi er snart på toppen! Men akk så langt og bratt en, to,  for ikke å snakke om 5, kilometer kan være!

Tid er ikke lenger et tema, skjemaet sprakk med krampene. Nå er det bare å komme seg i mål med hodet høyt hevet og med et smil om munnen. Jeg klarte det!

Marit er fortsatt høy på endorfiner, jeg har begynt å kjenne på trøttheten. Stakkers rygg og legger. Jeg skal aldri skulke en eneste planke eller tåhev i hele mitt liv.

På toppen klarer jeg ikke å la være å stadig titte ned mot fjorden, se veien som snirkler seg oppover. Der har jeg løpt. 21 km. Oppover. Uten å dø, miste motet, trille ned. Og jammen klarer jeg fortsatt å bevege meg også.
Noe av denne gode stemningen ble dog dempet av det faktum at arrangøren ikke klarte å frakte oss ned igjen til Geiranger før etter ca to timer på toppen. Takk og pris for at jeg hadde godt med skift, mat og drikke, og at det ikke sluddet, som i fjorårets løp. Her er det forbedringspotensiale til neste år.

Vel nede i Geiranger, etter et godt måltid, stå sola fortsatt høyt på himmelen, og energien var fortsatt på topp. En tur på fjorden kanskje?

Overkroppen må jo også få kjørt seg. Og jentene er høye på livet, løpinga og seg selv. Multisport neste?

Nibbeløpet får en stor tommel opp fra meg. Uslåelig naturopplevelse, god og avslappet stemning, godt selskap, og ikke minst, en passe hårete utfordring som ga mersmak for videre trening og nye mål!