Mind games

Hjernen er underfundig. Den er noen ganger alene, andre ganger tom eller kanskje full av bomull. Så fint at den bare kan legges igjen hjemme på løpetur. Don't think, run liksom. Nu vel.

Min påstand er at det er hodet som er det aller viktigste når det kommer til å løpe. Ikke de dagene der alt flyter, der don't think, run faktisk funker. Dessverre, og heldigvis, er ikke alle løpeturer a walk in the park. For det er de øktene der hjernen spiller deg et puss, at jeg tror du blir en bedre løper.

Tenk tilbake på et 10 K løp. Med mindre du tok det som en joggetur, kjente du sikkert en gang mellom 6 og 8 km at 'dette gidder jeg f..n ikke mer. Kan jeg ikke bare gå litt? Ingen legger vel merke om jeg løper ut her og forsvinner inn i folkemengden?'
Det er hjernen din som sier til deg at nå er det veldig lurt å kul'n litt, du vil vel ikke kroppen din så vondt? Og denne trangen til bare å gå litt, den er enormt sterk. Noen ganger helt overveldende. Så tenk tilbake igjen? Hva gjorde at du ikke hørte på denne lille djevelen som satt på din skulder og lokket og lurte?

For min egen del er det enormt mye læring i de øktene der alt ikke går som smurt. De gangene jeg faktisk må kjempe litt. Og det er ikke nødvendigvis en fysisk kamp.

Ta for eksempel forrige søndag.

Barnevakt, uthvilt, flott vær, den spreke mannen min og meg, med Sørmarka for våre føtter. En tur under 2 mil, lett som en plett.
Etter 13 km så jeg mannen med ljåen glise mot meg bak trærne. Nå kommer jeg og tar deg! Men jeg kan ikke bryte, det er fortsatt noen kilometer til bilen, og barnevakten er sikkert utålmodig. Jeg trykker i meg en energi-gel og gjør en full body-scan. Føttene, de er greie. Ingen gnagsår, ingen blå tær. Leggene og lårene, check. Magen slår seg ikke vrang, og pusten er vel helt ok. Så hva er det da? Hva er det som gjør at jeg for hvert skritt må kjempe en intens kamp, kun etter en drøy time?
Er det ikke i kroppen, så må det sitte i hodet? Blinkskudd! Det var mine egne tanker som holdt på å sende meg nesegrus i grøfta. Så da gjelder det å sende positive signaler ut i systemet, overstyre sitt eget styringssenter. Tenke seg rask, spretten, sterk, spenstig. Og jeg vet ikke om det var den intense visualiseringen eller gel'en som gjorde susen, men det løsnet litt. I hvertfall såpass at jeg kom meg tilbake til bilen.

Her bare eksisterer jeg 

Jeg tenker at det er de øktene der jeg klarer å snu hodet, holdningen, jeg lærer aller mest av. Det er de som gjør det hele så gøy, men utfordrende. De som trigger meg til å fortsette.

Det har jeg kjent mye på nå som denne landkrabben skal lære seg å trives i det våte element. Å venne seg til å ha ansiktet mer under enn over vann har vært en enorm bøyg for meg. For hodet mitt forteller meg at jeg ikke får nok luft, I'll soon be sleeping with the fish. Jepp, på bunnen av Tøyenbadet faktisk. Det var først når jeg lærte å slappe av, og tenke på at dette går så fint atte, at det begynte å flyte. Og siden svømming for meg ikke er like automatisert som løping, må jeg jobbe hardt med tankene hver gang jeg entrer bassenget. Ikke bare for å terpe teknikk, men for å holde motet og fokuset oppe.

Noen ganger er kroppens signaler for sterke til å kunne settes en parantes rundt, og det er et sunnhetstegn. Men for det meste er det dette som gjelder: