Moooot normalt

Jeg vil anta at de aller fleste mennesker har mer enn nok med gode unnskyldninger for å slippe å trene. Eller som en kollega av meg sa: " i desember sklir treninga helt ut. Jeg tar liksom en mental pause fra trening". Og sånn er det vel. Det er mye annet å ta seg til. Ingen unnskyldning  er for dårlig til å slippe å gjøre noe mange gjør av plikt, fordi de vet at de må og bør. Her kunne jeg kommet med en lang tirade om både det ene og det andre, men som skrevet tidligere, og noe jeg stadig må minne meg selv på om:

Ikke alle tenker, mener eller velger å gjøre som meg. Og de ønsker heller ikke å tenke, mene eller gjøre som meg.

Uansett, er dagen idag mot normalt for meg. Det er onsdag, klokka er treningstid. Og her sitter jeg, med laptop på fanget, drikker te og propper i meg pepperkaker(det siste er ikke helt unormalt).

Hvorfor? Jeg følte virkelig ikke for det idag. Riktignok er jeg ikke helt i form, men jeg har ikke feber og er ikke nedsylta. Litt forkjølet bare. For en ubarmhjertig sykepleier som jeg er, er det ingenting som kontraindikerer trening her. Jeg var klappet og klar i treningstøy, barnevakten var på vei ...men nei. Ikke idag. Og når denne kroppen (hodet), som ytterst sjelden hopper over en trening, der ingen unnskyldning er god nok til å la være, gir signaler om at idag skal sofaen prioriteres, ja, da er det bare å lystre.

 

 

 

Perfekt anledning til å starte på boka jeg fikk til bursdagen. Så får den nye Garminklokka ligge i esken en dag eller to til.