Uppsala triathlon 2014

Mange triathlon blir utsolgt på null komma svisj.  Det, sammen med min vegring mot å svømme i saltvann, gjorde at jeg måtte lete litt utenom det sentrale østlandet etter en passende formsjekk. Valget falt på Uppsala, rett nord for Stockholm. Jeg må ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket, siden jeg så helt bort i fra det faktum at det er over 6 timer å kjøre hver vei. For å trene hardt i en drøy time...

Men lørdag formiddag pakket vi bilen, eller det gjorde min snille mann, mens jeg satt på sykkelen med vinden i håret og sola i nakken på vei innover Østfold. Transportsykling med andre ord, før vi møttes i Askim og durte gjennom de Värmlandske skogene.

Uppsala viste seg å være en koselig by, og vi ruslet litt rundt for å orientere oss om løypa. Jeg ble ganske lang i maska når jeg fikk se hvor svømmingen skulle foregå

Yæk! Den smale elven som renner gjennom byen var brun og full av vannplanter, nøkken, dodraugen og alt det der. Jeg tok det likevel med fatning, siden svømmingen bare skulle være 400 meter.
Sykkel og løpetraséen fikk jeg studert på kartet, og fant fort ut at syklingen besto av to runder med et utall svinger og to U-svinger. Løpingen så grei ut på kartet, 2 runder á knappe 2.5 km.

Søndag morgen kunne vi ta livet med ro, siden start ikke var før 1130. Jeg gledet meg og fikk i meg en god frokost, før vi dro ned til startområdet. Der var olympisk distanse i full gang, og det var moro å se folk sjangle opp den bratte trappa opp fra guggen, der de forvirret forsøkte å finne sin plass i skiftesonen, før de hals over hode sprang hit og dit for å finne Bike- out. Lærdom; orienter deg godt i skiftesonen på forhånd, husk din plass og se til at du vet hvor du skal ut, både på sykkel og løp.

Så går tiden fort, jeg la frem kun det aller nødvendigste for å ha orden på plassen. Alt ble sirlig lagt på plass, hjelmen opp, brillene oppi, vannflasken åpne... i sprint er det sekundene som teller. Sokker er unødvendig for min del på kort løype, og der er det en del tid spart. Må du ha sokker, velg noen som sklir lett på våte føtter.

Jeg brukte lang tid i vannet før start. Vannet så verre ut enn det føltes, men det var frisk temperatur. Crawlen satt fint, kroppen var rolig og klar. Start gikk i vannet, og det blir litt trangt når 100 personer (eller var det fler?) skal finne sin perfekte plass i en smal elv.

Plutselig gikk starten, og jeg la på svøm. Første meterne gikk fint, jeg kjente både armer og bein, men det var greit. Så kjente jeg plutselig bunnen veldig nær, og kom på at vi hadde fått beskjed om å svømme litt ut fra kanten, nettopp fordi det var grunt. Litt klabb og babb, og så under en bro. Og der kom den. Den velkjente angsten. Den som får halsen til å snøre seg sammen, hjertet til å hamre. Og tankene som brått dukker opp: 'Jeg kan jo bare svømme sånn(som en hund). Det går fremover det også. Det er ingen hast.' Hæh! Snakk om å være defensiv og feig! Jeg klarte ikke å snu tankene, men på et magisk vis gikk det fremover på denne måten også. Det var ikke bare jeg som hadde lett panikk; jeg måtte snakke til en svær brande av en fyr, som sleit skikkelig. 'Pust rolig, ta det med ro.' Og sånn gikk minuttene. Etter vending klarte jeg å crawle litt, og da gikk det i ok tempo. Men så kom jeg inn i en steam av brystsvømmere, og så var det kjørt igjen. Arg! Dette må det trenes mer på!

Vel oppe fra vannet var det kjapt av med drakta, og på med hjelm og sko. T1 på 1.38 er vel ok. Ser ikke hva jeg kunne gjort kjappere. Jeg tar forøvrig sykkelsko på og løper med de, fremfor å få inn føttene i fart.

Ut på sykkel gikk det bra, men løypa var enda mer svingete enn det så ut til på kartet. Det var dessuten to ganske bratte bakker, hvorav den ene var etter en 90 graders sving, og med S-svinger. Herremin så mye rar giring jeg klarer å prestere. Så da blir farta og flyen deretter. Men på de flatene som var, lå jeg i tempobøylen og koste meg. Dette var moro, og jeg passerte en hel del andre; både damer og menn.

Fra vending, kjip U-sving. Her kunne jeg like gjerne sykla med kurv, så pent og forsiktig går det

2 mil går fort, og T2 var unna på 1.24. Her kunne jeg klart det noen sekunder kjappere, men sålen i skoen hadde vrengt seg litt, så den måtte av og på 2 ganger. Hurtiglisser er gull, og til og med kommentert av speaker.

Ut fra T2

Overganger sykkel- løp har jeg trent mye på, så det var uproblematisk. Litt verre var det når jeg skjønte hvilken bratt bakke vi skulle opp. Det er noe fandenivoldsk med folk som legger opp løyper. Det er som om de gnir seg i hendene og skal finne de verste utfordringene som er å oppdrive. Glad var jeg for at denne bakken bare skulle løpes opp to ganger, mot fire for de på olympisk distanse. Ukuelig optimist som jeg er (rask personlighetsendring fra det våte til det tørre element), resonerte jeg at alt som går opp må komme ned. Dessverre er jeg ikke god i unnabakker, men den første runden gikk fort for å være meg! Så ble det litt mer trått gang nummer to opp bakken, men jeg løp hele veien, tok igjen og passerte mange, og kjente meg sterk.

Det ble en ok avslutning, med en liten sluttspurt også. Sliten, men fattet fikk jeg en flott medalje og masse kos og ros fra min trofaste heiagjeng.

Siden jeg har en klokke jeg ikke kan svømme med (Garmin 210), hadde jeg null peiling på tid. Det var derfor veldig moro å se at til tross for ussel svømming, slo jeg både mål < 1.20, og bittelitt hårete mål
< 1.15. Sluttid på 1.13.50 var knall, og holdt til en 3.plass i  sprint, mosjonsklassen, kvinner. Jeg både syklet og løp fortere enn nr. 2, så her var det svømming som avgjorde.
Ikke at det spiller noen rolle. Kroppen funket, men de negative tankene og angsten fikk ta overhånd i vannet. Så her er det bare å brette opp ermene og trene på både styrker og svakheter. 3 weeks to go!