Bråstopp!!!

Høsten er en kjip og mørk årstid for mange, men jeg liker høsten! Særlig når den har vært så klar og tørr som i år. Det har vært duket for mange fine løpeturer, både på vei og i skogen. Zola er blitt en fast følgesvenn i skogen, og løper nå 'fot' når vi møter andre folk. Jeg liker nemlig svært dårlig andres hunder hoppende rundt mine ben, og da skal jeg sørge for at de jeg møter, slipper å få hjertet i halsen av en nokså stor, sprellende, logrende hund i fullt firsprang.

Dette er ikke Zola, men du skjønner tegninga. Lydighet er en must!

Jeg hadde en klar målsetning om å øke antall kilometer i løpet av denne høsten. Rett og slett fordi jeg har lyst og anledning, men også fordi jeg tror at denne basen vil utgjøre en solid grunnmur til våren og sommeren. I september, oktober og november har jeg tilbakelagt henholdsvis 188, 213 og 232 km. I oktober trente jeg også en del styrke, og er så smått i gang med svømming igjen (det er en sorgens kapittel, mer om det en annen gang ). 

Men alle gode ting må ta en slutt? Denne siste november-uka var håpet om en ny all time high i sikte. På onsdag følte jeg meg litt sliten i hodet, men en løpedate er en løpedate, og når har jeg angret en løpetur jeg faktisk tok? Ut i flerfoldige plussgrader og fønvind, pent og rolig sammen med en venninne.

Dunkel belysning på gangstiene, og foran meg registrerer jeg en rund, mellomstor stein. Den må jeg unngå. Tråkker rett på, steinen ruller og ankelen følger etter. AUSCH! Jeg har aldri vrikket benet på den måten før, og den satt! Etter noen minutter med syting og halting, og min bekymrede venninne (1/3 av min kroppsmasse) lurte på om hun måtte ta meg i brannmannsgrep hele veien hjem. Neida, dette går bra, og jeg luntet den lengste  veien hjem. Kronidiot!

Vel hjemme, kom den fornuftige sykepleieren i meg omsider frem og det ble R I K E etter alle kunstens regler. Ro, is, kompresjon og elevasjon. En ispose, eller frosne grønnsaker for den saks skyld, og en kompresjonsbandasje er noe ethvert hjem med aktive mennesker bør ha liggende!

Nå, 3 dager senere, er utsiden av ankelen hoven og misfarget, men jeg klarer å belaste foten. Det er surt, men ikke verdens ende. Hadde vært verre dersom det var en overbelastning, for da hadde jeg gjort ukloke valg og ikke lyttet til kroppen. Men akutte skader kan man aldri helgardere seg mot. Dessuten er det bare november og fortsatt 12-13 uker til halvmaraton i Paris, jeg er ikke alvorlig skadet og jeg har bunnsolide ankler etter mange turer i terreng og utallige tåhev. Veien tilbake i løpesko blir nok ikke altfor lang, men det er en fordel å ha litt is i magen. Dessuten har jeg nå en utmerket anledning til å lese til to nært forestående eksamener. For det er klart at økt antall tid i løpesko må gå på bekostning av noe annet ;-)

Er ikke helt stødig i bandasjering lenger, men det duger

Løpe med tom tank?

Jeg er inne i min selvpålagte flere-mil-med-smil periode. Kall det grunntrening, subb eller junk miledge. Poenget er uansett å øke antall kilometer i uka, fra ca 40 til et sted mellom 50 og 60. Hvorfor? Både fordi jeg har lyst, men også fordi jeg mener at dette vil legge et godt grunnlag når våren kommer og intensiteten og den generelle treningsmengden skal økes.
For at jeg skal få til flere kilometer i uka, gjelder det å skyndte seg langsomt, på ujevnt underlag. Brorparten av løpingen foregår med lav intensitet. Der gir jeg meg selv tommelen opp, for langturer med faktisk, ikke bare antatt intensitet i sone 1-2 det har vært lettere enn fryktet. As Ingrid ordered, har jeg også to ulike intervall-økter i uka. Jeg mener å merke at den øvrige subbingen gir meg mulighet til å dra på en god del når det først gjelder. Og intervaller er ikke så verst alene når de kan varieres fra gang til gang!

Vel, til dagens tema. Skal jeg få til disse kilometerne, og styrketrening, og ganske snart skvise inn både svømming og sykling (og jobb, og studie, lekselesing, følge-bringe-hente, klesvask, husvask, matlaging...), så må jeg 'upp med tuppen' som svenskene sier, og ty til morgen-/ transporttrening. For å rekke jobb innenfor kjernetiden, må jeg dra en gang før 0730, helst en time før. Selve turen tar +- 1 time, og så kommer dusj og alt det der.

Det praktiske spørsmålet blir da må/ bør jeg spise frokost først? Nå snakker jeg ikke om noen solide engelske greier, men noe? Eller er det helt unødvendig?


Jeg regner meg selv som normalt glad i mat. Mat er først og fremst bensin i tanken, som fylles på med 4 ordinære og 1-2 mellommåltider.  Svært sjelden tenker eller grubler jeg over hva jeg kan eller ikke kan spise, men jeg passer nok på å få i meg en hel del mer sunt enn usunt. Likevel kan jeg vel med hånden på hjertet si at jeg alltid er sulten. Noen ganger føles det som om jeg kunne spist en hest. Jeg gleder meg til frokost når jeg går og legger meg. Og jeg kan våkne av følelsen av å være sulten om natten. Og da har jeg antatt at jeg har måtte spise 'noe' før jeg legger i vei.  For min del har det vært en liten skive med peanøttsmør og syltetøy, og en espresso. Gjerne en time før avmarsj. Men de dagene jeg skal rekke ordinær arbeidstid (0800), må jeg opp uanstendig tidlig dersom frokost skal fortæres. Så da har jeg latt være. Og det har ikke opplevdes verken tyngre eller lettere.

Mon tro jeg kan spise denne?

Av dette oppsto så en drøfting på hvorvidt det med å løpe på tom mage var å anse som bra for 'fettforbrenningen' eller om det å bryte fasten ville være mest hensiktsmessig. Snille Silja gjorde en del research, men endte vel med at det ikke er gjort nok studier, og at de resultatene som finnes, kan tolkes litt begge veier. Uten at det er så relevant for meg. Jeg løper fint med det fettet jeg har.

Så hva gjør du? Løper du på tom tank eller må du ha påfyll? Tips, triks eller oppskrifter til en stakkars som alltid er på jakt etter noe vomfyll:-)

Favoritt før langturer, og til morgener med god tid. Havregrøt med blåbar, multer, banan, nøtter og kanel. Og en latte!

Så sakte at jeg IKKE skjemmes

Jeg har hørt noen si at de rolige langturene skal gå 'så sakte at du skjemmes'. Er det ikke rart, at et eller annet svært subjektivt sted i enhver løpers realitet, går det en grense for når løping går over til jogging.  Subb, jogg, kall det hva du vil. Men dersom pulsen skal holdes lav, må det gå såpass sakte fremover at den tightskledde GPS-junkien med gore-tex og Windproof, high-tec, kompresjon og lavdropp  ikke ønsker å vedkjenne seg denne aktiviteten. Don't think, just jogg? Tru'kke det.

Men nå er det nå engang slik at skal min puls ligge i lavere del av intensitetsskalaer, uansett hvilken jeg velger å forholde meg til, så går det ikke akkurat fast forward. Følger man pulsen underveis i en økt som oppleves som lett, kan man få seg en liten overraskelse. Det som føltes så lett kan etter litt kjapp hoderegning være godt innenfor 'lapsskaussonen'. Der kroppen jobber såpass hardt at restitusjonen tar tid, men ikke hardt noktil at det har noe for seg i forhold til å flytte terskelen eller øke det maksimale oksygenopptaket. Dersom antall kilometer for min del skal økes, må mesteparten av de foregå i rolige takter.

Dette har jeg jo visst lenge, men å få det bekreftet hos Ingrid Kristiansen, fikk meg til å tenke på det enda mer. Jeg har lest meg opp og skjønt at ikke 'alle' er enige. Men jeg har trua. Skal jeg få til kvalitetsøktene, intervallene eller mer kontinuerlig jobbing på eller rett under terskel, og øke antall kilometer i uka, ja da er dette veien å gå. Eller jogge.

Men lett er det altså ikke, å bevege seg med håndbrekket på. Ikke la seg rive med selv om bena eller klokka ber om at det skal gå fort, fortere.

Idag gjorde jeg en hederlig innsats, som jeg besto med glans!
Tidlig hjem fra jobb, ut i skogen med mann og hund. Ikke noe stress, ikke noe mas. Endelig et pulsbelte som jeg kunne stole på. Kjølig, fuktig luft. Lav sol over trærne. Tåkebanker over små skogsvann. Våt grus, glatte svaberg, gjørmete stier. Løst prat, lett pust. En hund med høy, viftende hale. Skumring. Duften av vått løv. Skogens ro. For hver kilometer legges litt mer av arbeidsuka bak, og helgen rykker nærmere.
Ved bilen kan jeg konstatere at jeg, kanskje for første gang i mitt liv, virkelig har gjennomført en rolig langtur. 105 minutter med snittpuls på 73 % av maks. Absolutt ikke noe å skjemmes over!

God helg!