Sesongstart i Fredrikstad

Wiihii! Vinteren er definitivt over, og løpesesongen er i gang. For mosjonister her i Oslo og omegn markerer Fredrikstadløpet at våryre ben endelig kan slippes løs på bar asfalt.

Jeg har løpt i Fredrikstad to ganger før, men da halvmaraton. I 2011 var jeg en fembot, året etter ble det mitt livs første, og forhåpentligvis siste, DNF.

Innspurt i 2011, til pers. Den kommer nok til å stå også i 2013

I 2013 har jeg lagt de lange distansene på hylla og tenker at litt fart ikke er å forakte. De siste månedene har jeg i snitt løpt sikkert 50 + færre kilometer i måneden enn høsten 2012. Sånn har det blitt med nytt familiemedlem og når både styrke og svømming må inn på timeplanen.
I vel 7 uker har jeg fulgt ett program for å få litt tempo i kroppen, etter et 5 km testløp i februar. Og idag skulle jeg få teste om den kjedelige mølletråkkingen har hatt noe for seg.

Det er rart, uansett hvor god tid man beregner så blir det kaos før start. Lille E skulle delta i barneløpet, og vi sto på stratstreken med 30 sekunders margin. Den tøffe 4-åringen løp hele veien i 500 meter og la inn en aldri så liten sluttspurt.

Jeg føk av gårde for litt oppvarming, som ble så som så, før hektisk fikling med startnummer og klokke. To ord med Silja som viste seg virkelig å være i farta idag, og pang. Då kör vi!

Herrejemini som det bar av gårde. En titt på klokka viste kilometertid under 4 pr. minutt. Hold your horses, girl. Vel er ikke 5 km langt, men av blodsmak gror det ingenting, annet enn syrestinne muskler.
Løypa i Fredrikstad er vel flat sett i norsk målestokk, men den har en del krappe svinger som unektelig demper flyten. Jeg fant et fint tempo, og hadde full kontroll hele veien. Ingen turer ned i noen bekmørke kjellere. Jeg tror jeg rett og slett er for gammel? Eller ikke sulten nok? Smågutta under 16 er rå på det der, de løper til de bokstavelig talt kaster opp over målstreken. Akk ja, den ungdommen som ikke er hemmet av sin egen frykt for det ukjente  og ubehagelige.

Siste kilometeren løp vi med vinden i ryggen, og jeg klarte å øke takten ørlite. Vel fremme i mål kunne jeg konstatere at jeg, i følge min egen klokke, ergo nokså nøyatig effektiv tid, var 2 sekunder unna 'målet'.

Ingenting å skrive om i historiebøkene. Men nok en gang i min spede løpekarriere kan jeg dra den slutning at det er ikke tiden, men den subjektive følelsen som er den avgjørende. Følelsen av å ha jobbet frem mot et mål og kunne gi seg selv en mental high five. Oppdage sine styrker og svakheter. Jeg er  aldri så Anna som når jeg løper. Det får frem det beste i meg, og det som definitivt har et forbedringspotensiale.
Og vel fremme i mål koser jeg meg med å heie på de som ikke er helt der enda, og på de som skal lenger. Gjør mitt for å få også de til å være seg selv på sitt beste.

Smaken av egen seier