Å legge kabal

Jeg har mange ganger malt om at tid til trening er ikke noe man har, det er noe man tar. Det står jeg fullt og helt for. Men man skal jaggu være god på å legge hverdagskabalen for å få ting til å gå ihop.

Jeg tror min hverdag er nokså gjennomsnittlig. To barn, mann og hund, jobb og rekkehus, klesvask, oppvask, hente, bringe, handle, fikse, ordne... Det er nok å bruke tida på. Men siden trening er viktig for meg, prioriterer jeg å bruke tid på det. Jeg føler ikke at det går utover så mye annet. Men det krever en del planlegging, og god porsjon vilje og en dæsj selvdisiplin.

Nå, flere månderer etter stormen rundt Marte Krogh sine uttalelser, må jeg innrømme at jeg er enig med henne i det jeg oppfattet som hovedbudskapet, at  kvinner bør prioritere tid til trening. Men for oss vanlige dødelige, så er gode råd dyre for å få tid, uten å føle seg som en laban som trekkes hit og dit, uten egentlig aldri å strekke til.

Lille E tar imot en sliten men lykkelig mamma etter Nordmarka Skogsmaraton 2011

Noen tips til å få hverdagskabalen til å gå opp:

• Transport-trening. Løpe eller sykle til eller fra jobb. For min del bruker jeg så og si nøyaktig like lang tid på å sykle som å reise kollektivt. 
• Ta med barna. Du løper, de sykler. Jogg eller gå raskt i skogen, over stubber og stein, hopp over naturens egne hindere.
• Barnepass på treningssenter. Barna mine er født og oppvokst på MiniSATS.
• Tren når barna trener. Overse kommentarer som 'regner det'? når du kommer svett inn for hente poden. Inviter  de andre foreldrene med. Da får treneren 'gjort jobben sin' i fred, barna slipper tilskuere og kommentarer fra sidelinja, og du slipper intetsigende småprat om vær og vind.
• Er det mulig å tilrettelegge for trening i arbeidstiden?  En arbeidsgiver som ikke ser verdien av dette, er vel like avlegs som en som mener internett er en døgnflue.
• Senk kravene. Noen ganger sluker hverdagen deg. Imorgen er også en dag.
• Det er ikke 100 % morsomt å trene 100% av tida. Noen ganger er det en jobb som må gjøres. Gjør det, gjør det, gjennomfør det! 
• Begrens barnas fritidsaktiviteter! Med mindre du virkelig VIL være sjåfør, baker eller pølsebuvakt, flere kvelder i uka, helg etter helg.
• Innse at trening er like mye egentid som shopping, lese bok, se på tv.
• Slutt å bruke unnskyldninger.
• Vær fornøyd med det du får til. 

Hytteplanmila 2010. Njaal fikk mye oppmerksomhet da han løp 10 K med en ikke akkurat samarbeidsvillig jente i vogna. Det går ikke alltid som man planlegger.

Jeg er heldig. Jeg liker å bevege meg. Jeg har ingen fysiske eller psykiske sykdommer som hindrer meg. Min arbeidsgiver tilrettelegger for trening i arbeidstiden. Jeg bor innen rimelig avstand til jobb. Hjemme hos meg er spørsmålet 'er det greit jeg går og trener?'  et retorisk spørsmål. Det finnes kun ett svaralternativ. Jeg har en mann som deler og anerkjenner min iver. Vi får kabalen stort sett til å gå opp.

Noen dager går det bare ikke, og det er greit. Men dersom det til stadighet ikke går opp, og det frustrerer og skaper misnøye, da er det kanskje på sin plass kaste kortene opp i lufta og starte på nytt?

Marit og E, SkiLøpet 2012. Dette løpet organiserer barnevakt. Genialt!

Og får ordens skyld, jeg har ikke PT, vaskehjelp, au-pair, og svært sjelden barnevakt:-)

 Hva gjør du for å få hverdagskabalen til å gå opp?

Sesongstart i Fredrikstad

Wiihii! Vinteren er definitivt over, og løpesesongen er i gang. For mosjonister her i Oslo og omegn markerer Fredrikstadløpet at våryre ben endelig kan slippes løs på bar asfalt.

Jeg har løpt i Fredrikstad to ganger før, men da halvmaraton. I 2011 var jeg en fembot, året etter ble det mitt livs første, og forhåpentligvis siste, DNF.

Innspurt i 2011, til pers. Den kommer nok til å stå også i 2013

I 2013 har jeg lagt de lange distansene på hylla og tenker at litt fart ikke er å forakte. De siste månedene har jeg i snitt løpt sikkert 50 + færre kilometer i måneden enn høsten 2012. Sånn har det blitt med nytt familiemedlem og når både styrke og svømming må inn på timeplanen.
I vel 7 uker har jeg fulgt ett program for å få litt tempo i kroppen, etter et 5 km testløp i februar. Og idag skulle jeg få teste om den kjedelige mølletråkkingen har hatt noe for seg.

Det er rart, uansett hvor god tid man beregner så blir det kaos før start. Lille E skulle delta i barneløpet, og vi sto på stratstreken med 30 sekunders margin. Den tøffe 4-åringen løp hele veien i 500 meter og la inn en aldri så liten sluttspurt.

Jeg føk av gårde for litt oppvarming, som ble så som så, før hektisk fikling med startnummer og klokke. To ord med Silja som viste seg virkelig å være i farta idag, og pang. Då kör vi!

Herrejemini som det bar av gårde. En titt på klokka viste kilometertid under 4 pr. minutt. Hold your horses, girl. Vel er ikke 5 km langt, men av blodsmak gror det ingenting, annet enn syrestinne muskler.
Løypa i Fredrikstad er vel flat sett i norsk målestokk, men den har en del krappe svinger som unektelig demper flyten. Jeg fant et fint tempo, og hadde full kontroll hele veien. Ingen turer ned i noen bekmørke kjellere. Jeg tror jeg rett og slett er for gammel? Eller ikke sulten nok? Smågutta under 16 er rå på det der, de løper til de bokstavelig talt kaster opp over målstreken. Akk ja, den ungdommen som ikke er hemmet av sin egen frykt for det ukjente  og ubehagelige.

Siste kilometeren løp vi med vinden i ryggen, og jeg klarte å øke takten ørlite. Vel fremme i mål kunne jeg konstatere at jeg, i følge min egen klokke, ergo nokså nøyatig effektiv tid, var 2 sekunder unna 'målet'.

Ingenting å skrive om i historiebøkene. Men nok en gang i min spede løpekarriere kan jeg dra den slutning at det er ikke tiden, men den subjektive følelsen som er den avgjørende. Følelsen av å ha jobbet frem mot et mål og kunne gi seg selv en mental high five. Oppdage sine styrker og svakheter. Jeg er  aldri så Anna som når jeg løper. Det får frem det beste i meg, og det som definitivt har et forbedringspotensiale.
Og vel fremme i mål koser jeg meg med å heie på de som ikke er helt der enda, og på de som skal lenger. Gjør mitt for å få også de til å være seg selv på sitt beste.

Smaken av egen seier

Holder pusten

Long time, no see! Livet og treninga går sin gang, men det er liksom ikke så mye å skrive om. Det føles som om jeg og alt rundt meg holder pusten og venter i spenning. På våren, på løpesesongen, på andre spennende ting som kommer til å skje !

Om noen dager løper jeg sesongen i gang i Fredrikstad. 5 km er kort, men koster. Planen er å komme inn under 22.30. Vi får se om den planen holder. Men i etterkant kan jeg ihvertfall puste ut. Da er formen blitt testet og jeg vet litt hvor landet ligger. Det  er mye lettere å jobbe ut fra et konkret utgangspunkt,  og så kunne sette meg noen realistiske mål, fremfor å synse, tro, gjette, og bomme totalt!
Jeg merker at jeg løper mindre i antall kilometer en  jeg gjorde på høsten, men skal jeg få tid til noe annet, så må det bare bli sånn. Dessuten er tåballen under høyre for fortsatt 'vond' fra tid til annen. 

Etter Fredrikstad begynner forberedelsene til Nibbeløpet, eller Geiranger halvmaraton. Det innebærer mye bakkeløping, og dessuten må langturene inn i programmet igjen. Jeg er fortsatt lykkelig uvitende om hva jeg går til, og sånn får det være helt til jeg står på toppen av ' Nibben' 16.juni.

Hvilken planer har du for vårsesongen 2013? Eller holder du pusten du også?