Berlin maraton 2012

Årets andre og siste, store treningsmål. Tidsmålet ble justert etter treningsmengde og- intensitet ukene før, og opplevd form. (Etter en tur hos legen fikk jeg bekreftet følelsen av at alt ikke var helt som det skulle. Tomme jernlagre forklarer langt på vei hjertebank og stor differansen mellom innsats og avkastning.) 4 timer. Bære eller briste.

Dagen før dagen ankom vi Berlin tidlig. Minst mulig trasking var planen, men ved startnummerutlevering som foregår på en nedlagt flyplass, var det uungåelig. Vi var heller ikke alene, så det ble inn, og ut. Lommeboka kunne dra et lettelsens sukk.

På kvelden ble det god middag med Marit og S, og tidlig til sengs.

Nervøse 

40 000 løpere setter sitt preg på byen. Det er et stilltiende fellesskap; fremmede som nikker til hverandre på t-banen og ved frokost, erfaringer og forventningen utveksles mellom fremmede ved tilfelle. Man føler seg som en liten del av noe veldig stort.

Følelsen av å være liten ble forsterket når jeg måtte kysse min kjære farvell. Vi skulle starte i to forskjellige avganger. Startområdet var gigantisk, med ditto antall mennesker i dokø. Jeg brukte ikke mindre enn 45 minutter(!) , og fikk følgelig veldig dårlig tid før start. Jeg jogget frem til nærmeste startfelt, som ikke var min angitte, og trengte meg fremover i feltet. Ca. 30 sekunder senere satte feltet av gårde.

Ikke langt unna kunne jeg skimte 4:00- ballongen. På forhånd hadde jeg tenkt å suge tak i denne, men jeg synes fartsholderen satte i et voldsomt tempo fra start. Så jeg slapp han av syne, og konsentrerte meg om å finne min egen rytme. De store startfeltene gjorde at jeg var redd for å  måtte sikksakke meg fremover, men det var overhodet ikke et problem. Fra første kilometer var jeg oppe i marsjfart. Noe løp og brems ble det såklart, men Berlin kan skilte med brede avenyer og en løype som har lite innsnevringer.

Når man skal løpe såpass langt som over 42 km, er det greit å dele løpet i mindre deler. Jeg hadde 10 km og halvmaraton som checkpoints. Garmin kunne jeg ikke stole på, den viste + 100-200 meter allerede ved 5-km markering. Jeg ga meg selv også oppgaver underveis, som å rulle skulderne tilbake for hver kilometer-passering og følge pulsen. Og drikke, på nær sagt hver stasjon. Ikke mye av gangen, 3/4 av koppen blir jo sølt ut. Men de dråpene som faktisk havner rett, de gjør sin nytte. Og så hadde jeg en plan for de 5 Squeezy-gel'ene. Den holdt jeg meg til. I tillegg spiste jeg en bitte liten bit av en Nutrilett-bar og en halv banan. Det måtte tygges og svelges på autopilot. Noen ultraløper, eller en som behersker kunsten av å spise i bevegelse over lang tid, blir jeg ikke.

Halvmaraton ble passert med 8 sekunders margin til de planlagte 2 timer. Behagelig tempo, lett til sinns.  Ingen nevneverdige vondter. Full kontroll. Smilende, heiende publikum. Sol fra blå himmel, og behagelig temperatur med et kjølig høstdrag i lufta.

Fra halvveis og frem mot neste arbeidsoppgave, 32 km, hadde jeg igjen 4:00 ballongen i sikte. Sakte men sikkert løp jeg den i kapp, og tok også følge med den i noen kilometer. Det var godt å bare henge på; kilometermarkeringene mellom 34 og 36 var nemlig mistenkelig langt fra hverandre. Jeg syndet stort mot arrangørene og hadde musikk med meg. Hank von Helvete & co. var gode følgesvenner, og jeg var sågar High on the crime der jeg stakk fra 4:00 ballongen og dens følgere.

Ved 38 km så jeg en t-skjorte med Norway på ryggen, og en lang, lys hestehale. Jeg løp opp på siden, og fikk frem en slags presentasjon. "Hei Trude, det er meg, Anna. Ikkesaaperfekt, vettu. Hvordan går det?" Jeg husker ikke så godt resten av samtalen, men bruddstykker av den var hvor liten sjansen for å møte på noen måtte være, diskusjonen på hvordan man uttaler "jeg er så sliten" på ulike dialekt, og ikke minst, hvilket tempo de siste, drøye tre kilometer måtte gå i for å komme under sub. 4. Trude hadde stålkontroll på tiden, og vi motiverte hverandre fremover (jeg kjeftet og skrek) og jeg takker nå dette tilfeldige møtet for at jeg klarte å legge inn en uforsvarlig lang sluttspurt, som også sørget for en solid negativ spill for mitt løp. De knappe 200 meterne fra Brandenburger Tor frem mot mål var ulidelig lange!

Verdens lengste (knappe) 200 m. Bildet er fra før start.

Jeg mistet Trude i forvirringen, men seilte i mål på 3.57.48. Jeg klarte det! ble overmannet av smerten og ubehaget over å stoppe. En vegg av slitne og lykkelige mennesker møtte meg, og det var mye okking og oi'ing for min del gjennom medaljeutdeling og derfra den lange veien mot øl. Ja, du leste riktig. Er man i Tyskland, så er man i Tyskland! Riktignok alkoholfritt, men fantastisk godt og akkurat det som skulle til for at jeg skulle ha nok krefter til å karre meg til å møte N igjen.

Gjennsynsgleden var stor; jeg gråt en liten skvett der jeg hang rundt nakken hans. 

Dagens største utfordringer kom etter løpet...

Dagen derpå er følelsen god. Slitne hofteleddsbøyere og legger vitner om 42 195 meter med asfalt.
Nå skal Berlin nytes til det fulle! Og neste års treningsmål planlegges ;-)