Anna med hjertet i hånden

I dag har jeg hatt fri, og all verdens muligheter til å løpe. Turen ble likevel utsatt både en og to ganger, og når jeg vel var i gang, skjønte, og kjente, jeg hvorfor.

For å forstå nåtiden, må man gjerne ta et tilbakeblikk på fortiden.

Lørdag var jeg og ca. 2000 andre SATS ansatte på plass på vår årlige Convention, denne gang i Göteborg. En hel dag med trening og inspirasjon er hektisk, og toppen av kransekaka er festen om kvelden.

Her fra Zumba(der var ikke jeg;-), men det var mange! andre. Bilde lånt av SATS

Note to self: det er ikke lurt å slukke tørsten med musserende eller rødvin. Løpeføtter i skyhøye stiletthæler, non- stop på dansegulvet: ai, ai, ai. Og sist men ikke minst, å late som om man ikke kjenner det dagen derpå er bare å lure seg selv. Da kan man like så godt kjøre den helt ut, ligge i vater under et pledd og håpe på en ny start neste dag!

Så får man altså betale for gamle synder.
I dag løp jeg med hjertet utenpå kroppen. Seriøst dumt å legge igjen pulsbeltet på sånne dager, for jeg ville sprengt alle skalaer! Hjernen var  heller ikke helt på plass. Jeg hadde ingen plan, intet mål eller mening, inget flyt, ingen følelse. Jeg bare løp, hit og dit, opp og ned, fort og ulidelig sakte. Og når jeg nesten var hjemme igjen, tok jeg en liten omvei. Sikkert for å tukte meg selv. Med vondt skal vondt fordrives.

Men nå er siste rest av helgens strabaser definitivt ute av kroppen, forrige ukes nedturer er glemt, det er en ny uke og nye muligheter. Det skal bli både fort og kort med bakkeintervaller på torsdag, og lørdag skal jeg etter planen løpe mitt livs (hittil) lengste tur. Bring it on!