Hverdagen sluker snart denne bloggen, men jeg velger å holde liv i den litt til, om ikke for annet så for å få ut noen tanker om årets to store treningsmål.
Nibbeløpet er fem uker unna. Europas hardeste halvmaraton, leser jeg. Ja, ja, jeg kommer til toppen. Om det blir løpende, joggende, gående eller krabbende gjenstår å se...
Løpevettregel nr. ?, legg aldri ut uforberedt, er noe jeg tar seriøst. Ikke bare fordi veien er målet. Visse ambisjoner har selv et anti-konkurransemenneske som meg. Og dessuten planlegger jeg å ha det allright både underveis, og ikke minst etterpå. Da må det trening til. Motbakker!
Hjemme fra stuevinduet kan jeg skue mot Holmenkollen og Tryvannstårnet, Oslos tak. I morges hang tåken tungt over Oslo, og avmarsj ble utsatt med en time grunnet kraftig regn. Altså, jeg er ingen værpingle og tåler å løpe i regnet, men nedfarten med sneglebanen blir særdeles kald og ubehagelig dersom alt fra ytterst til innerst er kliss klass.
For å sanke noen ekstra, sårt tiltrengte kilometer, toget Marit og jeg til Oslo S, og varmet opp langs Festningekaia og Frognerstranda. Marit er maratonklar til Edinburgh om to uker, mens jeg knapt har løpt lenger enn 15 km siden oktober. Så jeg var litt skeptisk, men vi var begge litt seige i beina fra gårsdagens trening, og stilte nokså likt.
Fra Sjølyst begynte stigningen vi hadde beregnet til å være i overkant av 10 km. Ikke på langt nær det som venter oss i Geiranger, men man får tage det man haver.
Ved Holmenkollen stupte vi inn i tåka og regnet, samt et antall fortumlede russ på vei nedover fra treff. Ingen av oss er særlig godt bevandret oppe i åsen, så vi spurte to russejenter om det var langt igjen til Tryvannstårnet, noe de bekreftet med 'dritlangt'. For to fyllesyke, kebabgumlende russejenter er en drøy kilometer vel det da.
Vel på toppen var tåken så tykk at Tryvannstårnet var umulig å se, den var dessuten omringet med gittergjerde.
 |
| Slipp meg frem, jeg vil ha et bilde! |
Jeg er ingen motbakkeløper, og definitivt intet fartsmonster. Men jeg har god utholdende styrke, og jeg liker den jevne, trutte, seige jobbingen. Idag føltes dessuten kroppen lett og fin på vei oppover, så jeg er definitivt ved godt mot. Leggene får kjørt seg bra, og trenger litt mer systematisk styrketrening. Det var godt å komme opp på flata og få hælene ned i bakken igjen.
Turen skal trolig gjentas søndag 2.6., men da fra Skøyen. Jeg planlegger nemlig å rulle ned bakkene igjen til Øvre Smestaddammen, for å heie frem de unge og håpefulle i Smestaddammen rundt. Vil du være med, heng på!
