Blod og svette, men ingen tårer

Siden helgens sykkelopplevelse ved Randsfjorden, har jeg vært gira på å komme meg ut igjen. Planen i ukene fremover er å spisse treninga mer mot triathlon, så derfor var det duket for en komboøkt.

Mørke skyer på himmelen truet hele opplegget. Jeg er fortsatt en (tempo)sykkel novice, og glatt, våt asfalt er ikke å foretrekke. Så jeg kalte på min private Tobias i tårnet og han lovet godt sykkelvær.

Fra Hvervenbukta,  langs Gamle Mossevei mot Ås kommune går en flott, nokså strak og oversiktlig vei, som blir mye brukt av syklister. Dit satte jeg kursen, og syklet i nydelige omgivelser, nesten bilfritt,tålelig god asfalt, men i øs, pøs regnvær.

Regnet plaget meg forøvrig ikke så mye. Jeg prøvde å holde et jevnt tempo, men kløner en del med girene. Sykkelen er ikke skapt for oppoverbakker (eller er det lårene mine som svikter?), så på de siste kilometerne hjemover  føltes bena som gammel tyggis. Men jeg kom meg helt til topps og var klar for T2.

T2, fra sykkel til løp

Jeg var kliss våt på sokkene og sykkeltrøya, men den nye Tridrakta (I love it!) var tørr og fin. Den har noen små finesser, som innebygget sports-bh. Jo mindre klær å drasse på, desto bedre, tenker jeg. Derfor dro jeg av meg de våte sokkene også. Men t-skjorte måtte jeg ha; vil ikke bli kjent i nærområdet som hun gale som løper rundt i kondomdress lissom...

Fort, fort!

Å løpe med sykkelben var en merkelig opplevelse. Samtidig som jeg var baktung og litt stinn, så ville bena fort frem. En helt underlig følelse de første par hundre meterne. Et lite øyeblikk var jeg litt redd for å svime av, men det ordna seg så fort jeg fikk tempo opp.
Jeg valgte en så flat løype som mulig, men i de få, slakke bakkene føltes det som om jeg fløy oppover. Jeg har lest et sted at i sykkeldelen av triathlon lønner det seg å tenke rask frekvens i lettere gir fremfor tungt tråkk, for så å opprettholde  tilnærmet samme frekvens når en skal løpe. Det gir mening!

 På slutten av økta kjente jeg et gnagsår i hælen, men det skulle ikke stoppe meg! Det ble litt mye gnissing mellom sko og fuktig hud, men pytt, litt blod tåler vel vi triatleter?!

I kveld føler jeg meg sporty, sterk, stolt, fyllt av vilje og glede. Det som gjenstår å se er hvor mye mot jeg har. Mot til å tørre å ta skikkelig i. For jeg tror det finnes mye mer å hente!

Camp Randsfjorden

Paradis på jord og barnevakt, kan man be om mer?
Hytta til mine foreldre ved Randsfjorden ( for de uinnvidde: ikke en ordentlig fjord, men Norges 4. største innsjø) er et utmerket sted både for avslapning og trening. Jeg hadde pakket både løpesko og temposykkel, og det var nærmest utenkelig å prioritere avslapning før trening, når sola glitrer på vindstille vann, og landeveiene er så og si bilfrie.

Siden dette sykkelgreiene er litt uvant for meg, lokket jeg Njaal med. Han måtte dog nøye seg med pappas ikke-så-værst-men-likevel-10-år-gamle sykkel. Og det ble ganske komisk. Han tråkka for harde livet, mens jeg suste av gårde, alltid et par hundre meter foran, uansett innsats. Så ja, sykkelen i seg selv genererer mye fart. Og rytteren har vel en bittelite potensiale?

Turen i detaljer

I starten ventet jeg høflig(og glemte dermed å skru på og av klokka/ GPS), men N kjenner sin kvinne og lot meg sykle i mitt tempo på returen. Herlighet så moro. Og det går jo fort!(for meg). Og jeg skjønner nå iveren etter å ha en skikkelig sykkel!

Vel tilbake på hytta var søsteren min på vei ut for å løpe, og da jeg følte meg ganske oppesen, slo jeg likegodt følge. Hun har fått trent lite de siste månedene, men har sjumilsstøvler, så det er en reel fare for at jeg kan bli hengende etter. Nå ble det ikke sånn denne gangen, men jeg fikk meg en etterlengtet rolig mil, og bidro til at søster's dro på seg løpeklær også idag!

Forrige ukas blues er som blåst bort, og jeg gleder til å slå følge med Marit hjem fra jobb imorgen, med en innlagt omvei!

Medisin mot vondt i viljen?(nå med bilde;-)

Etter lørdagens I Form-opptur, var jeg høy på løping i et par dager. Det er en herlig følelse, å mestre og få litt uttelling for treninga. Såpass kjekk og grei følte jeg meg, at jeg endelig fikk dratt ut temposykkelen. Det ble kun en kort prøvetur, men nå er en barriere brutt.

Det å sykle på temposykkel er en øvingssak, det er helt sikkert. En ting er å tørre å sitte bom fast med klikkpedalene, men noe annet er når overkroppen skal legges flatt på styret, mens bremsene da er på "ytterstyret".

Å flytte på armene innebærer for min del en hel del vingling. Men jeg klarte da å forflytte meg fra A til B, og det er ingen tvil om at denne sykkelen lever opp til tempo-tittelen. Så får vi se på rytteren...

Idag løp jeg hjem sammen med Marit. Det gikk i og for seg greit, men jeg var ganske tung i beina og pusten, sikkert på grunn av en rask løpetur hjem fra SATS igår kveld. Men jeg var også tung i viljen, eller hadde vondt i viljen, som er et mer beskrivende uttrykk. Sånn at hvert skritt blir et skritt bort fra treningsglede og mot en undring over hvorfor jeg utsetter meg selv for slik galskap. Hvorfor kan ikke jeg, på lik linje med majoriteten av befolkningen, bare ta meg en treningsøkt i ny og ne, synke ned i sofaen og kjøpe ny buske når den begynner å stramme? (var dette litt vel fordomsfullt?)Jeg vet jo at dette er en høyst midlertidig tilstand, men den er kjip og tung akkurat der og da. Tror en liten påtvungen løpepause kan være god medisin.

Hva er din medisin mot vondt i viljen?

I Form-løpet (eller 4760 meter med adrenalinkick)

I Form-løpet ble for min del tatt litt på sparket. Min bedre halvdel hadde i utgangspunktet tinget på denne lørdagen til Blomstermila i Drøbak, men slo det fra seg grunnet nært forestående meniskoperasjon. Demed var det duket for en innsats fra min side.
Siden lørdagsformiddagen ble tilbragt på SATS med både Power step og Cycling, var 10 km helt uaktuelt. Men 5 km er ikke så avskrekkende, noen og 20 minutter skal man alltids klare.

Jeg fikk etteranmeldt meg i formiddag, og kunne konstatere at den forgjettede goodiebaggen ikke er noe å trakte etter. Bare fordi det er et jenteløp, så setter ikke jeg så veldig stor pris på tamponger og intimsåpe!T-skjorta fikk jeg heller ikke rasket med meg, det var lang kø av muntre damer før meg, og jeg måtte hjem og hurtigrestituere. Tre svære blingser med müslibrød og et lite kvarter i vater gjør susen.

I bilen på vei til Sofienbergparken slå den meg som en knyttneve rett i magen! Nervøsiteten kommer brått og uventet, og idag var jeg rett og slett kvalm. Da hjalp det godt å se Marit og få tankene over på noe annet. Og det var sannelig tilfelle der jeg bare måtte tisse, og doen i parken var fylt til randen. Døra ville ikke gå igjen, så 4-5 jenter måtte danne et levende skjold for de tiisetrengte. Da lo jeg godt, der jeg satt med buksa ned på knærne.

Marit og jeg tok en spansk èn, og sneik oss over sperringene og ganske langt foran i feltet. Speidet etter kjente, og skimtet såvidt Silja før det bar avsted. Jeg var ikke voldsomt godt oppvarmet, men kom raskt inn i et jevnt tempo. Løypa gikk gjennom Rodeløkkas små gater, og det var tidvis litt vanskelig å skjønne hvor man skulle. Løypevertene var middels lite interesserte unggutter, så her har arrangøren et stort bedringspotensiale.

Rundt 1.5 km var det en lang bakke, og etter litt positivt, men strengt selvsnakk klarte jeg å passere en løper. Deretter lå det en dame og pustet meg i nakken, og halvveis ba jeg henne rett og slett om å dra litt. Det gjorde hun villig, og fikk en luke på 15-20 meter. Etterpå takket hun meg for at jeg hadde dratt henne så lenge. Ditto takk!

Ganske fort skjønte jeg at idag var dagen til å kjøre det helt ut. Alt stemte, og selv om pusten var tung, klarte jeg å holde fokus og gjentok go hard or go home inni hodet. Det ante meg at løypa ikke ville være fullt 5 km, og da vi svinge inn mot parken, var det bare å knalle på.

En eller annen gang der på gresset, mens jeg hørte sønnen min heie for harde livet, skjønte jeg at jeg faktisk kom til å komme inn som nr. 3. Og for et rush det var å passere målstreken, uten å være falleferdig, men full av adrenalin, endorfiner, forvirring og lykke.

Nesten litt euforisk?

Drit i plasseringa, jeg persa på 5 km så det sang! Den offisielle tida ble 20.10, men Garmin viste kun 4760 meter. Omregnet fra siste kilometers gjennomsnittstid ville fulle 5000 meter vært unnagjort på 21.22. Og det er langt over 1 minutt under pers fra tredemølla. Jeg var så lykkelig at jeg nesten begynte å gråte. Herremin! Stakkers Silja som jeg kastet meg over der hun kom sprintende inn med Marit rett i hælene. Husker ikke hva jeg sa, sikkert bare vrøvvel, men det var storveis jobba der i gården også. Og Silja sørget for at goodiebaggen fra løpet steg mange hakk, med miniprodukter fra Cliniderm. Thanx!
Hyggelig å få hisl på Treningscamp Siri også, som gjorde comeback etter fødsel.

På scenen som nr. 3 i 5 km's løpet, hørte ikke et pøck av det fyren sa...

Endelig bærer treninga frukter. Nå har jeg hatt to 10 km løp som har vært litt nedtur, så denne smakte godt! Og det skal rødvin og sushi gjøre også. High on a happy vibe!

I form- eller ikke?

New York is so last week. Nå er det nye boller som gjelder!

 

Jeg har vært rimelig jet lagged de siste dagene, men i morges snørte jeg på løpeskoene og tok fatt på turen til jobb. Morgentrening er en fin start på dagen, men 12 km kjennes uendelig etter en komatøs tilstand, særlig uten selskap. Det  går gjerne litt fortere uten en samtalepartner, og det er ikke udelt positivt. På slutten av turen idag svertet jeg litt over at i neste uke bytter jeg jobb, og får en drøy kilometer lenger vei. Pytt, hva er vel 1000 skritt mer?

Til helgen har jeg timer på SATS, men leser nå på diverse blogger at "alle" skal løpe I Form-løpet på lørdag. Jeg vil også! Det blir i så fall kun 5 km. Fort og gæli liksom. Og frem mot triathlon er det jo det som er min distanse, så dette er en gylden anledning til å kjenne denne distansen på kroppen. Resultatene har bare blitt dårligere på de siste tre 10 km-løpene, så en god 5 km kan kanskje booste selvtilliten. Men så spørs det hvor godt jeg klarer å prestere kun et par timer etter to økter på SATS, litt småforkjøla og "uforberedt".

Men, den som intet våger, intet vinner. Så da er det vel denne som gjelder:

En kjærlighetserklæring fra min mann. Han "stjal" mottoet mitt, men jeg fikk jo være med:-)

Sightseeing i løpesko

Helt nye sådanne! Jeg har kjøpt to par nye sko, Brooks Ghost 3 og Brooks Launch. Ghost er med mer demping og Launch er i kategorien lettvekt. De førstnevnte fikk være med på tur idag.


Litt nytt, bla. to par sko og triathlondrakt

Mine reisevenninner var noe redusert i formen idag, men jeg var tidlig våken og bestemte meg for en løpetur mot Brooklyn Bridge. Alt er godt tilrettelagt for både sykling, løping, rollerblades mm., så jeg var definitivt ikke alene ute.

Jeg tok meg god tid og kunne nyte nydelige omgivelser og en hel del severdigheter.


Ser du hun vinker, langt der borte?



Wall Street

Etter litt knot hit og dit, kom jeg meg endelig opp på Brooklyn Bridge, jeg og ca. en million andre turister. men fint var det.

Sola var høyt på himmelen før jeg kom meg mot hotellet igjen. Den lille håndholdte drikkeflaska var tom forlengst, men jeg hadde heldigvis med noen dollar, og var så lur at jeg kjøpte meg en Snapple. Uten fett, uten sukker, uten noe annet enn farge og smak faktisk. Og dermed også uten energi...

Det ble en fin tur

og imorgen skal Ingunn bli med!

"This one is for Grete"

Etter en bråkete natt på ultrahippe Gansevoort hotell, som forøvrig mer er som en 24-7 nightclub enn et hotell, var det opp og hoppe 0600. Nervene var under kontroll helt til vi var på plass i Central Park. Da var det dokø, bagasjedrop, oppvarming uten mål og mening; same procedure as every time.

Jeg hadde jugd på meg en litt vel optimistisk gjennomsnittstempo, og fikk starte i første pulje etter eliten. Etter en rørende tale fra Jack Waitz (ja, jeg måtte sippe litt), var det pang!, og løp.

Skal si det gikk unna i starten, men jeg forsøkte å kontrollere tempo. Det var rundt 20 grader, men svært fuktig, så planene om å bare drikke på en drikkestasjon gikk i vasken. En slurk i munnen, resten over hodet.


Jeg og Ingunn, klare for løp

 

Central Park er nokså kupert, så vi fikk slite underveis. Jeg klarte å holde alle negative tanker på en armlengdes avstand. Likevel visste jeg allerede ved 5 km at  heller ikke dette kom til å bli noe perseløp.

Amerikanere er høflige og vennlige, og vi løpere fikk masse oppmuntrende rop fra såvel funksjonærer, tilskuere og andre løpere, som var ute på sin vante morgenrunde.

Central Park 8 am

Etter vel 8 km passerte Jack Waitz og presidenten i New York Road Runners meg, og jeg tenkte "hei, Jack, kan'kke du coache meg litt nå, nå er det tungt". Jeg sa selvsagt ingenting, men prøvde å henge meg på de to eldre løperne, som nokså uanstrengt holdt en samtale igang. De to gamle vendte meg ryggen, og jeg fikk slite videre alene.

Jeg bad til høyere makter om litt regn, men ble ikke bønnhørt.  Siste 800 meter var en pest og en plage, i slak oppoverbakke; dårlig gjort tenker jeg. Men jeg kom i mål, ikke så værst overopphetet, til en helt ok tid.
Etterhvert fant jeg ut at jeg ble "Norgesmester" i dette løpet, og totalt på 318 plass av over 4500. Så selv om jeg synes tida er nokså ussel, var det det jeg hadde i meg idag. Underveis bestemte jeg meg for at jeg skulle ihvertfall ta i det jeg maktet der og da, sånn at jeg i etterkant skulle slippe å føle den utilfredsheten over ikke å ha gitt maks.
(Så får det faktum at jeg har prestert dårligere og dårligere på de 3 siste 10 km løp være noe jeg tar tak i neste uke...)

Senere hørte jeg gjennom jungeltelegrafen at jeg var med på både Tv2 og Rikskanalens dekning av løpet.Jeg håper jeg tok meg godt ut og representerte nasjonen godt. Denne var jo for Konge, fedreland og Grete!

The Big Apple!

New York neste!
På torsdag pakker jeg pikkpakket mitt (I'm travelling light though, siden det sikkert skal shoppes både det ene og det andre) og vender nesa vestover. Over den store dammen venter Ingunn og New York Mini.

Løpet går lørdag morgen kl 0800 og er 10 km, rent kvinneløp. 5-6000 deltakere, med mye elite i teten.

Startfeltet i NYRR New York Mini 10 K

Løpet er i år, som seg hør og bør, dedikert Grete Waitz.

Litt uklart,  bedre beskrivelse finner du her

Jeg er litt usikker på dette løpet, både fordi jeg har hørt at Central park faktisk er litt kupert, men også fordi start er rimelig tidlig, og jeg eventuelt har jetlag. I tillegg har det vært svært varmt i NY den siste uka, oppimot 35 grader. Heldigvis ser det ut til å bli mer løpevennlig vær mot helgen.

Og så var det den treningen da. På den fronten kunne, burde, skulle jeg sikkert gjort ting bedre, annerledes, mer, mindre osv. Men, det er som det er og det blir som det blir (fritt sitert etter John Carew). Jeg har løpt, langt og kort, med høy og lav intensitet. Og fått stort sett fått til èn skikkelig intervalløkt i uka.
Den siste krampeløpinga foregikk på mølla igår. 2x (5x 400 m) med 200 m pauser. Hastigheten var i overkant av 14km/t, og de første fem var med 0.5 % stigning. En bra økt med mye futt i bena. Så jeg er optimistisk ift. å kunne i det minste nærme meg pers'en på 46.21. Men jeg prøver å  legge tid og forventninger på hylla, her skal det først og fremst oppleves!

Juni betyr nei til kollektiv trengsel, ja til muskelkraft! Jeg har som mål å sykle eller løpe til og fra jobb hver dag. Vått idag igjen, men da går det kanskje enda kjappere? Det er rart det der; selv når jeg er kliss klass til skinnet, prøver jeg likevel febrilsk å finne ly for regnet når sykkelen skal låses. Heldigvis er det ikke kaldt i lufta.

Ikveld er det SATS og yoga, en kjærkommen avveksling fra svett utholdenhetstrening. Dessuten trenger denne skrotten all den tøy og bøy den kan få!

Solhilsen A

Intet nytt under sola

Denne ukas trening startet med en særdeles våt affære. Av alle morgener valgte jeg nemlig tirsdag som sykle-til-jobben-dagen. Min hobbymetrolog mann mente jeg ville rekke til byen før syndefloden satte inn, men han er ikke akkurat Tobias i tårnet. På vei til barnehagen med minstejenta dryppet det lett, vel ute av døra der var jeg kliss klass etter 30 sekunder. Men jeg tråkket på og kom meg frem, selv om jeg var noe flau der jeg smatt inn hovedinngangen til Røde Kors.

Onsdag løp jeg til jobb. Egentlig hadde jeg en date med Marit, men beinhinnene hennes satte en stopper for en behagelig slarvetur. Så utrolig tungt det var alene! Godt jeg valgte turen over Nordstrand, bakken ned forbi Sjømannskolen var etterlengtet. Hjem fra jobb tok jeg sykkelen igjen, i deilig sol, men ganske kraftig vind.

Apropos sol, hvem skrudde på termostaten så brått? Vel er jeg glad i sol og sommer, men dette ble et sjokk for mitt nordiske legeme. Pyramideintervalløkta på mølla idag ble særdeles svett; såpass at damen ved siden av meg (som jeg forøvrig veksler noen høflighetsfraser med) kommenterte det. Jo takk, jeg vet jeg svetter (....men det ville du også gjort hvis du hadde i tatt i litt!!!!)

I helgen har jeg SATS jobbing på timeplanen. Egentlig er det rom for å skvise inn en liten langøkt på søndag, men min venninne Thrude har lokket meg ut på livet . Og jeg kan ikke være så blodseriøs elitemosjonist at jeg sier nei til en som låner bort denne til meg:

Hvorfor øvelseskjøre med Volvo når du kan få kjøre Ferrari?

Dette er en temposykkel, så jeg må virkelig øve, ikke bare trene. Alt oser visst nok av aerodynamikk (bortsett fra jeg da). Det ekleste er at bremsene ikke er så lett tilgjengelige som på en racer, men nå skal jeg vel ikke bremse så mye heller? Har ikke fått finjustert den enda, men tror jeg skal ta en runde rundt i nabolaget imorgen.

Unna vei, her kommer jeg, HELE GATA BØR FLYTTE SEG!