Jag trivs bäst i öppna landskap

Det er vel ikke helt riktig, for jeg trives godt i skogen. Ihvertfall om sommeren. I dagslys. Uansett, jeg hører ihvertfall ikke til i vann. Jeg er skytte, et stjernetegn forbundet med ild. Jeg skal springe rundt, være modig og fri, ikke plaske rundt med åndenød og en mestringsfølelse < 0.

Nå er det måte på hvor søkte forklaringer jeg skal komme med, for å forsvare mine skrøpelige ferdigheter og unaselige fremskritt, i nettopp vann. Men det går trått!
Jeg er på mitt tredje crawl-kurs. Det første brukte jeg til å i det hele tatt tørre å ha ansiktet i vann, og strevde med svømme 50 meter sammenhengende. Året etter ble jeg introdusert til en annen tilnærming
(annen lærer), og litt etter hvert klarte jeg å crawle 1500 m sammenhengende. Men at det ikke gikk fort, det var Oslo tri 2013 et godt eksempel på.
Før Ironman 70.3 Haugesund frykter jeg ikke distansen, men jeg vil jo gjerne ha litt fart i kroppen, også i vann. Kurset jeg går på nå er med kun tre deltakere, og en veldig dyktig instruktør. Å omsette det jeg lærer på kurset til praksis ved egentrening, er dessverre kinkig! Jeg vet det handler om automatisering, men jeg har en iboende respekt, kanskje til og med en frykt, for vann. Mye sitter i hodet.

Fredag morgen måtte jeg på Tøyenbadet, og det er egentlig litt hat. Langbane, masse folk til alle kanter, og et håpløst system med 'rundsvømming'. Ut i hurtigbanen går jeg bare ikke. Ikke har jeg på meg badehette fra triathlon-konkurranser heller. Jeg vil liksom ikke skryte av noe som jeg ikke (enda) står inne for. Først når jeg føler at jeg har hatt en konkurranse med en god svømmedel, da skal badehettene brukes med hevet hode!
Men jeg skal ha for at jeg prøver! 2-3 svømmetreninger i uka; jeg gir det mitt beste. Så får jeg heller ta igjen på sykkel og løp.

Sykkelen står trygt på rulla enda, og jeg tar den ikke ut på luftetur før temperaturen kryper oppover og kommunen sender ut kostebilene.

Løpeskoene derimot koser seg på bar asfalt, og idag ble det en fin langtur  med Gratiskilometer. Hele 60 (!) løpere travet av gårde fra Vestbanen i sol og skarp vårvind.



Tempo var strengt tatt litt raskt for å defineres som rolig langtur for min del, men pulsen var ok og skravla gikk i ett. Men jeg kjenner i lårene at det ikke har vært mange turer opp mot 2 mil i vinter.

Når det gjelder den 4.grenen i triathlon, nemlig ernæring, så er jeg på chia-frø-kjøret. Etter å ha lest 'Born to run' for noen år tilbake, gikk jeg til anskaffelse av disse vidunder-frøene. Men jeg fant aldri en bra måte å tilberede disse små frøene, som etter kontakt med væske blir til en slimete, geléaktig masse, dog nesten uten smak. Takk og pris for sosiale medier, for chiaene har nå funnet veien ut av skapet og opp i frokost-skåla.

Chiafrø overnattet i mandelmelk, med mango, blåbær og hjemmelaget nøttemusli

Veldig godt og det holder meg mett frem mot lunsj. Noen superkrefter kan jeg dessverre ikke skryte på meg. Og chiafrø synes fullstendig uaktuelle i en drikke, sånn som i boka. Så frem mot triathlon må jeg finne både vått og tørt som er enkelt å få i seg, og som min noe ømtålige mage kan takle. Tips?

Og apropos triathlon, jeg må jo ha en generalprøve, for å teste form, utstyr og hue. 15.6. går turen over grensa til Uppsala triahlon. Riktignok bare en sprintdistanse, der svømmedistansen er skarve 400 m. Litt defensivt kanskje, men jeg vil jo ikke bruke opp alle kreftene ;-) Enn så lenge, O mestringsfølelse, kom til meg!

Racerapport semi- marathon de Paris 2014

Etter en laber løpe sensommer og -høst uten særlige oppturer, satt jeg i oktober 2013 og lette etter en vårlig utfordring som kunne redde meg gjennom det lange, kalde vintermørket. Å løpe et halvmaraton i Paris i begynnelsen av mars var et passende mål. Og visst skulle jeg ikke gå for en liten pers også? Kan jo ikke leve på tider fra 2011 særlig mye lenger?

Dessverre kræsjlandet oppkjøringen med et virus, to tonn kleenex og over en ukes ulidelig savn av løpesko. Målet ble derfor klokelig endret fra ny pers, til
1. gjennomføre 21 km med et smil
2. løpe på (go')følelse, følge pulsen
3. negativ splitt
4. frigjøre meg fra klokka, ikke sjekke tid eller fart før ved 10 og 20 km

Vi ankom en fuktig og grå Paris sent fredag kveld. Lørdag formiddag gikk til å hente startnummer på en heller trist expo. Lett å finne og svært smidig for Frankrike å være, (sorry, alle dere som elsker Frankrike, men etter å ha opplevd tysk ordnung, er kravene nokså høye) men en stusselig liten shop med få Adidas-plagg og sko?!

Det er vel verdt å merke seg, at dersom man skal løpe løp i Frankrike, kreves en legattest. Ikke bare en hvilken som helst attest, men en viss ordlyd skulle følges til punkt og prikke. Og denne ble nøye kontrollert, før man ble sluset videre til startnummer-kø, t-skjorte  (bomull:-( og den sedvanlige, intetsigende 'goodie'-bagen.

Resten av lørdagen trasket vi rundt i Paris, vi skulle tross alt ikke løpe sååå langt. Og ikke var vi mer seriøse enn at det ble noen alkoholenheter også.

Søndag morgen våknet vi til sol og -1. Det ble lange blomstertights (I know, men er man i Paris, så er man i Paris) og tynn, ulltrøye, samt en tynn vest. Litt i varmeste laget underveis.
Vi kom oss ut til startområdet i god tid, men så var det på sitt sedvanlige vis STOP! Hva er det med disse arrangørene som ikke evner å beregne nok fasiliteter? Nå viste det seg etter løpet at det heller ikke var nok medaljer til alle. Mer om det og andre fadeser litt senere.

40 minutter ...

I mitt iver for en ny pers, var jeg påmeldt i pulje 1.40. Det viste seg å være en enorm pulje, og jeg snek meg inn midt på gjennom et hull i gjerdet. Allerede da var jeg litt sent ute, og hadde ikke fått tid til å varme opp. Så det ble med å hoppe litt opp og ned, og suge til seg den nervøse atmosfæren av de andre vel 37 000 løperne. Fra startskuddet gikk klokka 10, tok det drøyt 15 minutter før jeg passerte start-seilet.

De første 7 km løp vi gjennom Bois de Vincennes, en enorm park i ytterkanten av sentrale Paris. Det var strake veien, men litt trangt her og der. Jeg passet meg vel for ikke å løpe i sikk-sakk, og med tanke på at det ikke ble oppvarming, var det helt greit å bruke de første kilometerne til å kjenne på kroppen og finne marsjfart. Ikke at jeg visste hva det var. Men jeg var lett i bena og glad til sinns, og følte at løypa var slak unnabakke de første 5 km. 

 

På forhånd hadde jeg lest meg til at løpet skulle være relativt lettløpt, altså ingen store høydeforskjeller eller krappe svinger. Ved km 17 skulle det være en stigning av noe slag. Rett før passering av km 8, rundt en krapp sving, fikk jeg meg derfor en liten overraskelse, for oppover veien sneglet massen av løpere. Nå så det mye verre ut enn det var, som den bratteste delen av Bygdøy allé opp mot Frogner kirke i Sentrumsløpet kanskje? Det var fort gjort, og bena føltes fortsatt fine, pulsen var i nederste sjikte av arbeidssonen og sola varmet. Og tilkuerne heiet! Allez! Allez! Allez, toutes les filles! (Pardon my french). Det var nemlig særlig mye heing på damer/ jenter. Courage, les filles! Jeg fikk en sister-/womenhood feeling, som jeg aldri har opplevd før. Det likte både jeg og de blomstrete tightsene mine godt, og kilometerne rant på.

Ved 10 km tok jeg en slurk av giftblå Gatorade, og fikk endelig lov til å få et glimt av tida. 50.30. Puls i sone 3. Bare å kjøre på, negativ splitt, here I come!

Ved km 15 ble det litt vann, og jeg tok meg tid til å fikle med musikken. Egentlig ganske unødvendig, for langs store deler av løypa var det mye musikk, særlig tromme-orkestere. Og etterhvert som mål nærmet seg, ble det stadig mer tilskuere også. Den forvarslede 'oppoverbakken' ved km 17 kom aldri, og plutselig var jeg inne i parken igjen. Høyre lår murret litt, men ikke verre enn at jeg kunne smile til fotografene langs siste del av løypa. For en gangs skyld fikk jeg hofta frem og føttene opp fra bakken, til ære for fotografen. Synd bildene fra løpet er så mikroskopiske før du betaler for de i dyre dommer, at det er nær sagt umulig å gjenkjenne seg sjøl.

De siste kilometerne pakket det seg tett med løpere rundt meg, så de eventuelle kreftene jeg måtte ha hatt til en sluttspurt, fikk jeg ikke brukt. Det ble heller å gi high five til barna langs løypa, og trykke av klokka drøye 1 time og 46 minutter etter start. Lang unna pers, langt innafor komfortsonen, men veldig tilfreds og optimistisk. Endelig en opptur! I mine svarteste øyeblikk i uka før løpet så jeg for meg at jeg skulle komme krabbende over målstreken på rundt to timer.

Det gikk greit å få både vann, medalje og varmekappe, og finne N. Han var i mål et sted mellom 1.35 og 1.37. Men her kommer det absolutt kjipeste ved hele løpet. De har idag, to dager etter, ikke klart å produsere reelle tider for alle løperne. Så N står med en offisiell til på vel 20 minutter saktere enn det han faktisk løp på. Og han er visst ikke den eneste. Det er jo utrolig irriterende!
Jeg for min del kan skilte med en fin 'diplom':

Nådde jeg mine mål for løpet? JA, med unntak av det med negativ splitt, men det var på hengende håret. Langt unna bestenotering på halvmaraton fra 2011, men kanskje det er og blir min beste tid? Den som løper, får se!